Antisemittisme på starten av det nye året
Jeg våknet første nyttårsdag til en nynazistisk dokumentarfilm i Facebook-feeden, promotert av en litt uventet person. La oss se litt nærmere på den filmen.
Vi har så vidt kommet inn i 2025, og med de rette øynene, om man myser litt, kan man skimte terrenget videre. Enorme skogbranner i California. Trump vil ha Grønland. Dette blir et helvetes år, det kan alle føle.
Det første jeg fikk øye på da jeg gikk inn på Facebook første nyttårsdag, var et sponset innlegg fra en person fra Vennesla ved navn Alf Georg Hagenes Sordal. Et Google-søk viser at Sordal senest i 2023 var oppført som 3. kandidat for Partiet Sentrum. Hvorvidt han fremdeles er aktiv i partiet eller ei, vet jeg ikke.
Sordal har noe på hjertet som er såpass viktig for ham at han er villig til å betale Facebook for økt spredning. Og slik ender jeg og andre opp med å se et innlegg fra en obskur lokalpolitiker fra Vennesla i min egen Facebook-feed, enten vi vil eller ei. Greit nok.
Hva er det så Alf Georg er villig til å ofre penger for å spre, slik at vanlige folk på Facebook skal få det i feeden sin? Det er en film på Rumble, en av videodelingsplattformene som har såpass avslappet forhold til sensur at de nå i hovedsak brukes av nynazister og annet ubehagelig riffraff.
Det er intet mindre enn Europa: The Last Battle som Alf Georg så generøst vil dele med det norske folk. Dette er en nynazistisk dokumentarserie på tolv timer – eller en tolv timer lang film, om du vil – laget av Tobias Bratt, en svenske med tilknytning til Den nordiske motstandsbevegelsen. Jeg er vant til å se denne filmen dukke opp overalt på nettet, gjerne med glødende vitnemål om at den vil forandre alt på hvordan du ser på historien og verden. Far out, man!
Den er ekstremt vanlig å finne om man følger med på ytterste høyrekant og antisemittisme, men det er allikevel litt spesielt å se den dukke opp som sponset innlegg på Facebook, postet av en person som man antar fremstår som relativt normal ellers.
Europa: The Last Battle påstår at europeisk historie har blitt manipulert av et globalt maktsystem, og at det finnes en skjult agenda for å undertrykke europeisk kultur og nasjonal identitet. Den gir en mildt sagt alternativ fremstilling av Tysklands rolle under andre verdenskrig, og påstår at en skjult jødemakt påvirket krigens utfall til de alliertes fordel.
Dette er ikke en film laget av noen som drar sin Israel-kritikk og motstand mot sionisme så langt at det bikker over i antisemittisme. Den er ikke en gang antisemittisme som forkler seg som antisionisme. Det er en eksplisitt nynazistisk film som vil renvaske Adolf Hitler og nazistene.
Det er ikke en vellaget dokumentarserie. Klipping og regi er håpløst amatørmessig, og de fleste vil lett kunne punktere påstandene man møter i den. Men de har vist seg å være effektive på såkalte “sannhetssøkere” som svirrer nyfrelste rundt i “det kultiske miljøet”. Alf Georg er langt fra den eneste som har gått seg fullstendig vill og begynt å promotere denne dokumentarserien.
Rød pille
Sammen med den seks timer lange dokumentaren Adolf Hitler: The Greatest Story Never Told av holocaustbenekteren Dennis Wise, og til en viss grad også Hellstorm av den tidligere Google-ansatte nynazisten Kyle Hunt, er Europa: The Last Battle et av de mest effektive propagandaverkene som flyter rundt på nettet i disse dager. De tre dokumentarene deles gjerne i én og samme post av hardcore-antisemitter som vil evangelisere og omvende lettlurte normies til deres sak.
Selvfølgelig er disse filmene også populære blant genuine nynazister, ikke minst i Den nordiske motstandsbevegelsen, hvor The Last Battle har sin opprinnelse i utgangspunktet.
Men det er ikke bare allerede omvendte nynazister som liker disse filmene. For ikke lenge siden ble både Last Battle og Greatest Story delt av en person i kommentarfeltet til Silje Schevigs podcast under en post om Charter-Svein og undertegnede, som om det var den mest normale ting å dele i den forbindelse (Schevig, i et sjeldent anfall av fornuft, slettet etter hvert kommentaren).
Utenfor nynazismen
Nynazister har såpass tiltro til propagandaeffekten av disse videoene at de gjør sitt beste for å spre dem der man vanligvis forventer at slikt vrøvl ikke vil vekke annet enn avsky. I 2023, for eksempel, ble flyveblader som promoterte The Last Battle spredd i forskjellige nabolag i Philadelphia.
Det er allikevel først og fremst på nettet at disse filmene promoteres hardt. Søker man på tittelen til Europa: The Last Battle på Facebook, blir man først møtt med en advarsel fra Meta som spør om du virkelig vil se disse søkeresultatene. Og det vil man jo.
Her finner man blant annet en moden dame fra Norge som har fått verdenssynet sitt omkalfatret takket være Europa: The Last Battle. Hun opplever den samme effekten som mange andre lettlurte mennesker som ser dokumentarserien.
I tillegg til nynazister, Qanon-gærninger, alskens paranoid pakk på høyresiden og forvirrede konspirasjonsteoretikere, har filmene også funnet et nytt publikum blant Israel-kritikere som nylig har blitt radikaliserte etter Gaza-krigen, og rødbrune tankies av den sorten vi kjenner best fra Pål Steigans landskap.
Såpass utbredt har dokumentarserien blitt at det faktisk har fått store følger: en av grunnene til at svære selskaper sluttet å gi reklamepenger til Elon Musks X, var fordi deres innhold til tider endte opp side om side med nettopp Europa: The Last Battle.
Kenneth O’Keefe: fra miljøbevegelsen til David Duke
Sordal deler den første episoden av Europa: The Last Battle, og intervjuobjektet som åpner denne episoden, og hele serien, for den saks skyld, er en mann som snakker om en finanselite som styrer verden og pumper pedofili inn i samfunnet. Denne mannen er Kenneth O’Keefe. Akkurat han er interessant hva gjelder akkurat dette med radikalisering av folk som kommer fra ideologiske landskap som tilsynelatende ligger godt utenfor den klassiske nynazismen.
Kenneth Nichols O'Keefe, til tider kjent som Ken Nichols, er en Gulfkrigsveteran som etter hvert involverte seg i antikrigsbevegelsen og miljøbevegelsen, blant annet med Sea Shepherd og Paul Watson.
I 2001 dukket han opp som Palestina-aktivist ombord på det tyrkiske skipet Mavi Marmara da de skulle bryte den israelske blokkaden, og hans medaktivist Greta Berlin, som selv ikke er fremmed for å drive med litt antisemittisme, hevder at skytingen og dødsfallene ombord skjedde fordi O'Keefe på død og liv måtte leke Rambo og avvæpne et par av de israelske soldatene som bordet båten.
I 2003 dukket O’Keefe opp i Baghdad for å være menneskelig skjold når amerikanerne skulle starte bombingen der.
Han har i flere år, i en slapstick-aktig prosess, forgjeves forsøkt å oppheve sitt amerikanske statsborgerskap, men skal nå være både irsk og palestinsk borger.
O’Keefe dukket også opp i Road to Hope-flåten som skulle bryte den israelske blokkaden i 2010.
I dag kan Ken O’Keefe med rette kalles en regelrett nynazist. Han er god venn av David Duke og opptrer jevnlig med ham i podcaster. Det bør være unødvendig å si at han selvfølgelig også er pro-Putin.
O'Keefe burde egentlig vært et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå om man ikke holder sin kritiske sans skjerpet når man beveger seg inn i et aktivistisk landskap. Nå er han altså delaktig i å radikalisere nye folk som “ekspert” i Europa: The Last Battle.
Om noen skulle falle for O’Keefes åpningsmonolog i filmen, er nok hjernene deres også klare for det etterfølgende sitatet som skal være fra Da Vinci-koden av Dan Brown. Dette burde for de fleste normale mennesker selvfølgelig være et rødt flagg som varslet om at vi nå får servert sur info rett fra et perverst og paranoid Narnia hvor sannheten strekkes hinsides bristepunktet.
Hoteps
Som sagt har Europa: The Last Battle begynt å spres fra underlige steder. Cynthia McKinney er tidligere medlem av Det demokratiske partiet i USA og attpåtil afroamerikaner. Etter en rutsjetur inn i galskapen med 9/11-konspirasjonsteorier, ble McKinney etter hvert presidentkandidat for Green Party, et parti som definitivt har langt flere galninger enn våre egne streitinger i MDG.
Jeg oppdaget nøyaktig hvor langt inn i galskapen McKinney hadde endt opp den 18. august, 2023, da hun, i likhet med vår venn Alf Georg, plutselig promoterte Europa: The Last Battle.
Her skulle man tro at det dreier seg om en bisarr misforståelse, for McKinney er ikke akkurat det noen vil kalle “arisk”. Men som for å understreke galskapen, promoterte hun en måned senere et arrangement med selveste David Duke, tidligere Grand Wizard i Ku Klux Klan og en av de mest profilerte rasistideologene på planeten. Og det på selveste 11. september, med tvillingtårnene i flammer på promobildet.
Personen som David Duke hadde samtale med, og nettsiden hvor samtalen foregikk, er verdt å se på i sammenheng med dokumentaren som Sordal promoterer. Ayo Khimati er en svart nasjonalist og det som gjerne kalles en hotep. Om du lurer på hva en hotep er, gikk jeg innom dem i en artikkel jeg skrev for Morgenbladet i 2022 om Kanyes reise mot hitlerismen, og historiske tilfeller hvor hvite og svarte ekstremister har dannet bånd med hverandre gjennom konspirasjonsteorier og antisemittisme:
[…]Alt-Right eksisterte som en samlet bevegelse i rundt tre eller fire år, men skulle revitalisere hvit høyreekstremisme i USA og preger fortsatt det politiske landskapet med et republikansk parti som er gjennomsyret av brunt grums og konspiranoia. Det kanskje ikke alle fikk med seg, var at alt-right hadde noen afroamerikanske allierte.
«Hotep» er et gammelt egyptisk ord som betyr «fred», og ordet er blitt en hilsen mellom svarte amerikanere som forfekter afrosentrisme. Denne afrosentrismen kan bli svært giftig, og nærmest et rent speilbilde av eurosentrismen man finner hos hvite nasjonalister, med bisarr myteskapning om den svarte mannens plass i historien, konspirasjonsteorier, kvinnehat og rasisme. Ikke minst kan slike afrosentrister være en enorm plage når de begynner å kritisere andre afroamerikanere for deres angivelige mangler og destruktive livsstil. Spesielt svarte kvinner blir plaget av hoteps. «Hotep» er derfor blitt et skjellsord som mange svarte i USA bruker om en viss type sint og dypt reaksjonær svart mann som forfekter en parodisk afrosentrisme, rabiat misogyni, homofobi og ofte antisemittisme.
En eller annen gang på 2010-tallet dannet det seg en subkultur på nettet hvor noen afroamerikanere tok hotep-skjellsordet til seg med stolthet og begynte å danne nettverk med hverandre på plattformer som YouTube og Twitter. Det første nettstedet til å samle bevegelsen var Hotep Nation. Personligheter herfra går under navn som Hotep Jesus, Uncle Hotep, Hotep T-Rex og Papa Hotep, og har utspring i den svarte delen av mannosfæren, den antifeministiske internettsubkulturen bestående av alt fra incels til storsjekkere, maskulinist-influencere og krakilske mannsaktivister. I 2016 begynte miljøet rundt Hotep Nation å omgås vennlig med hvite rasister fra Alt-Right-bevegelsen, og Hotep Jesus lot seg intervjue av den nynazistiske streamingsiden Red Ice TV.
I et essay med tittelen «What is this Hotep and alt-right alliance?» forklarte Hotep Jesus dette med at hoteps og alt-right representerer «alfa-trekkene ved sine respektive raser» og begge ser gjennom løgnene til mainstream-media. Begge parter tar også sterk avstand fra venstresiden, som er feminin, svak og lar seg kontrollere av mediene og George Soros. Hotep-subkulturen lever videre i dag. Spesielt Hotep Jesus nyter stor popularitet, og er blitt intervjuet av Fox News og et par episoder av podkasten til Joe Rogan, senest nå i mai. Som så mange andre influencere og sjarlataner fra ytterste høyrekant på nettet, pusher han nå kosttilskudd og kryptovaluta. Han dukket også nylig opp på showet til Alex Jones for å forsvare Kanyes rabiate oppførsel, en oppførsel flere nå ser i sammenheng med hotepisme.
En liten digresjon som fremdeles er innenfor temaet: et annet godt eksempel på en hotep er predikanten Ray Hagins som har utviklet en idiosynkratisk cocktail av kristendom – der Jesus egentlig er den gamle egyptiske guden Horus – blandet med store mengder afrosentrisk vrøvl og ren antisemittisme. Her blir en Hagins-preken brukt til å promotere Adolf Hitler: The Greatest Story Never Told:
Tilfeldigvis har hurraguttene i Den nordiske motstandsbevegelsen også lagt merke til Hagins’ oratoriske evner:
Gahary
Tilbake til Ayo Khimati, hotep-gladgutten som prater vennlig med David Duke og promoteres av Cynthia McKinney. Han har også tidligere dukket opp på nazipodcaster som Fash the Nation og podcasten til Goyim Defence League-leder Jon Minadeo. I fjor deltok han på Jewish Problem-konferansen i Kentucky som samlet antisemitter og holocaustbenektere fra hele det politiske spekteret (jeg kommer til å vende tilbake til disse antisemittiske konferansene i både Midtøsten, USA og Europa ved en senere anledning).
At Khimati dukker opp med David Duke gir helt mening. Samrøre mellom nynazister og hoteps er ikke nødvendigvis hverdagslig, men man kan heller ikke kalle det uvanlig lenger. Khimati kan ikke avskrives som bare en eksotisk anomali på den ytterste høyresiden i USA, en mørkhudet maskot i en bevegelse bestående av skinkefargede sosiopater. Han er faktisk dypt involvert med dem som tjener penger på nettopp Europa: The Last Battle, Adolf Hitler: The Greatest Story Never Told og Hellstorm, videoene som går som en farsott i de politiske ytterkantene.
På promobildene for samtalen med David Duke ser man nettadressen til In Black and White, en web-serie som Khimati driver sammen med en underlig amerikaner av midtøstlig opphav ved navn Dave Gahary (tilfeldigvis nok en deltaker på Jewish Problem-konferansen). Denne serien tar utgangspunkt i at Khimati og Gahary er av to forskjellige raser, men de har tross alt rasesegregering som felles mål og jødene som felles fiende. Det hele er veldig rørende.
Gahary er en konspirasjonsteoretiker og forlegger som for alvor ble kjent i 2019 på grunn av en bok han publiserte, skrevet av konspirasjonsteoretikeren og holocaustbenekteren James Fetzer. Tittelen på boken var en spoiler for innholdet: Nobody Died at Sandy Hook.
Gahary måtte trekke boken og ba om unnskyldning til de etterlatte etter den grufulle Sandy Hook-massakren, men det har ikke hindret ham i fortsette i samme motbydelige spor angående et annet og langt større massemord som han også benekter: holocaust.
Nobody Died at Sandy Hook ble gitt ut på Moon Rock Books, Gaharys forlag som fokuserer på relativt allmenne konspirasjonsteorier. Hans andre forlag, derimot, Money Tree Publishing, fokuserer langt mer på nynazistisk og eksplisitt antisemittisk materiale, som Henry Fords The International Jew, George Lincoln Rockwells White Power, Adolf Hitlers Mein Kampf og Andrew Carrington Hitchcocks The Synagogue of Satan. De har nå også fått tillatelse til å gi ut en offisiell versjon av James Masons beryktede terrorbibel SIEGE etter at Mason nå har falt ut med akselerasjonistguttene som pleide å gi den ut.
Money Tree gir også ut Ayo Khimatis bok med den ikke så subtile tittelen Jews Are the Problem, sånn i tilfelle noen av dere ennå lurer på hva Khimati egentlig mener om jøder.
Money Tree står også bak relativt forseggjorte DVD-utgaver av nettopp Europa: The Last Battle, Adolf Hitler: The Greatest Story Never Told og Hellstorm.
Farlig amatørsøppel
Man kan fnyse av dokumentarer som Europa: The Last Battle, nynazistisk amatørsøppel som de er, men de har vist at de har en effekt på en generasjon med mennesker som er vant til å få infoen sin servert i memeformat. Alle disse “sannhetssøkerne” som febrilsk sutter seg fast til hver eneste “alternative” infokilde de kommer over, er ekstremt mottakelige for budskapet som blir servert i flere timer lange dokumentarer hvor voksne folk fremstår som om de vet hva de snakker om og serverer dem sannheter som løfter sløret fra historien, og viser dem hvordan verden egentlig henger sammen.
Å svelge en rød pille er en mektig opplevelse. Det burde vi ikke kimse av.
Alf Georg Hagenes Sordal er tydeligvis så overbevist at han nå tar del i spredningen av en nynazistisk dokumentar. Ham om det. Jeg kan ikke kontrollere hva Alf Georg velger å se eller tro på. Jeg kommer til å fortsette å se Europa: The Last Battle dukke opp overalt på kjipe steder på nettet. Men jeg misliker sterkt å få den i Facebook-feeden min.
Sånn ellers:
Det ser ut til at film- og TV-bransjen endelig har begynt å smake på tidsånden igjen, og nå kommer snart en film om Bruder Schweigen, også kjent som The Order. Den er basert på The Silent Brotherhood, som er en grundig og god bok. Regissør Justin Kurzel har tidligere vist at han klarer å lage sterke og ubehagelige filmer basert på ekte forbrytelser med Snowtown og Nitram, så dette kan bli veldig bra.
I et av klippene som ligger ute, siterer Robert Jay Mathews, spilt av Nicholas Hoult, selveste Håvamål. Denne filmen kan bli bra.
Snart kommer en TV-serie basert på M: Århundrets sønn av Antonio Scurati. Jeg har ikke lest boken, men serien ser definitivt interessant ut.
Øyvind Strømmen har skrevet om nylig avdøde Jean-Marie Le Pen. Som alltid når Øyvind har skrevet noe, bør det leses:
The Onion har gitt opp satire og nøyer seg heller med nøkterne virkelighetsbeskrivelser av verden anno 2025:
