Psykopatfjellet
Mount Everest stinker.
Da den britiske eventyreren George Mallory ble spurt om hvorfor han ville bestige Mount Everest, skal han ha svart: «Because it’s there!» – fordi det er der.
Alle elsker dette svaret, selv om det ikke nødvendigvis gir så mye mening. En skurtresker er også der. Det betyr ikke at det er spesielt glupt å kaste seg foran den. Men det er vanskelig å ikke respektere tidlige våghalser som Mallory, som holdt på da det ennå var en viss pionerånd over fjellbestigning.
At Mallory og hans klatrepartner Andrew Irvine forsvant i 1924 under et forsøk på å bli de første til toppen av Everest, har bare bidratt til romantiseringen av djerve fjellklatrere som risikerer livet for å nå toppen; de er klare over at de kan dø, men tindene trekker dem allikevel til seg. Å kravle oppover disse dødelige fjellene er visst en slags spirituell handling.
Det føles litt mindre spirituelt at kadaveret til George Mallory endelig ble funnet i 1999 etter å ha ligget i en steinrøys på Everest i 75 år, med ansiktet ned, brukne ben og en naken, solbleket rumpe som stakk opp fra steingrunnen og ut mot verden. Jeg liker å tro at Mallory viste rumpa til sirkuset som Everest har blitt i dag.
Etter Mallory og Irvine forsvant, fulgte flere ekspedisjoner. Ikke alle var erfarne folk. Noen var skvett gale.
Kommersialisering
29. mai, 1953, klarte endelig Sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay å bestige toppen av verdens høyeste fjell.
Men ekspedisjonene opp Everest stoppet selvfølgelig aldri. På 80-tallet kom firmaer som kunne tilby pakketilbud for eventyrere som ville til topps, selv om de ikke nødvendigvis alltid var så erfarne klatrere. Everest ble plutselig storindustri.
Det begynte å bli folksomt på fjellet.
Med industrien kom også de useriøse aktørene. I boka High Crimes: The Fate of Everest in an Age of Greed beskriver Michael Kodas blant annet sitt eget mislykkede forsøk på å bestige Everest i 2004. Han skriver om hvordan andre klatrere kunne være mer som gangstere, og hvordan de gjerne planla å stjele andres livsviktige utstyr. Kodas’ egen teamleder, George Dijmarescu, viste seg å være en psykopatisk og ustabil bølle som til og med slo sin sherpakone bevisstløs.
Enda verre gikk det på en ekspedisjon fra andre siden av fjellet det året: 69 år gamle Nils Antezana omkom da han ble forlatt på toppen av bløffmakeren Gustavo Lisi som skulle være guiden hans.
High Crimes viser også hvordan basecamp ved Everest nærmest hadde blitt en lovløs westernby fylt med prostituerte, narkotika og gambling (det skal også være mye tyveri og prostitusjon på den kinesiske siden av fjellet).
Kodas’ fortelling om Everest som lovløs magnet for tyver, horer, svindlere og voldsmenn kom ut i 2008, og kan for alt jeg vet bare være et urepresentativt tidsbilde som ikke gjelder i dag, kun hva Kodas opplevde den gangen. Men i årene etterpå har kulturen rundt fjellet gang på gang vist seg å være høyst usunn.
Tung trafikk
Et bilde i 2012 sjokkerte klatremiljøet: en enorm kø med mennesker på vei opp Lhotse-veggen for å komme til neste leir på Everest. I 2019 gikk nok et bilde viralt, hvor en lang bøling av mennesker står tettpakket på vei opp mot det beryktede Hillary-steget. Et annet bilde, tatt av klatreren Elia Saikaly, viser hvordan køen bokstavelig talt tråkker over et lik som henger utfor skrenten rundt samme sted. Saikaly skrev på Instagram:
«I cannot believe what I saw up there. Death. Carnage. Chaos. Lineups. Dead bodies on the route and in tents at camp 4. People who I tried to turn back who ended up dying. People being dragged down. Walking over bodies. Everything you read in the sensational headlines all played out on our summit night.»
Flere har dødd i møte med køen av klatrere på vei opp, og man kan fra tid til annen se lik hengende over avgrunnen i videoer postet på YouTube.
Man trekker gjerne på skuldrene og tenker at disse menneskene kjenner risikoen de tar, men det begynner likevel å bli vrient å ikke skimte en psykopatisk kultur rundt det hele, der ambisiøse eventyrere strener ivrig forbi og over døende medklatrere, mens forfrosne kropper dingler i tau fra fjellkanten som fjorårets julepynt. Eventyret Everest begynner å stinke av død, men romantiseringen av menneskers behov for å nå toppen dekker altfor ofte over det.
Da den 62 år gamle advokaten Christopher John Kulish omkom under nedstigningen av Everest i 2019, uttalte hans familie at han «døde mens hans gjorde det han elsket». Det er kanskje i overkant frekt å motsi en sørgende familie, men Kulish døde neppe mens han gjorde det han elsket. Det er uvisst nøyaktig hvordan han døde der oppe på verdens tak, men man kan regne med at det innebar ekstrem frykt, smerte og fortvilelse, og det elsker man stort sett ikke.
Det etiske rundt det hele blir også litt mer ullent når det kommer til det legendariske sherpafolket, som ofte velger å bli fjellførere fordi de er lutfattige og rett og slett ikke har utdannelse til noe annet.
Å risikere livet på Everest gir dem en mulighet til å komme seg ut av fattigdom så de kan gi barna deres en utdannelse slik at de ikke trenger å bli fjellførere.
Andre sherpaer er livredde for at fjellet stenges eller at færre klatrelisenser blir utskrevet, for da mister de den livsviktige inntekten deres. Fjellet må for all del fortsette å overtrafikkeres, folk må fortsette å dø.
Om man kollapser på Mount Everest, er det ikke utenkelig at en sherpa må bære deg ned på ryggen, og de utfører et fryktelig farlig arbeid. Dødsraten er enorm.
Til tider kan sherpaene få nok. I 2013, etter det de opplevde som manglende respekt fra tre erfarne, vestlige klatrere, oppsto det nærmest en lynsjemobb blant en større samling sherpaer. Steiner ble kastet. Blod rant. Vestlige menn følte seg truet.
Sherpaer truet også med vold og ville rett og slett ikke gå opp fjellet mer, våren 2014, etter et snøskred tok livet av 16 av dem. De mente fjellet hadde sagt ifra om at klatring var nei-nei denne sesongen.
Hjertet mitt er kanskje sortere og kaldere enn kullstøv på Svalbard, men jeg heier på sherpaene her.
Kadavere og bæsj
Mens pengene som Everest-turister legger igjen er høyst velkomne i området rundt fjellet, er det ikke like populært med puddingene som blir skviset ut av de knudrete rumpehullene til vestlige finansmenn på eventyr. Det gjør noe med imaget til fjellet. Klatrere får derfor nå utlevert bæsjeposer, og disse posene vil bli sjekket når de kommer ned igjen.
I tillegg til bæsj, søppel og tomme oksygenflasker, er selvfølgelig Everest også fylt med kadavrene til dem som bukket under. Til tider har disse gjennomfrosne kroppene til og med blitt brukt som veimarkører for ettertidens klatrere, og får kallenavn som «Green Boots», «Sleeping Beauty» og «The German Woman». De døde er nå mørk Everest-folklore. Det var neppe hva de hadde håpet på.
I New York Times gjengir den danske fjellklatreren Lene Gammelgaard Arne Næss’ ord om sitt møte før toppen med den døde kroppen til Hannelore Schmatz, også kjent som “The German Woman”:
It's not far now. I can't escape the sinister guard. Approximately 100 meters above Camp IV she sits leaning against her pack, as if taking a short break. A woman with her eyes wide open and her hair waving in each gust of wind. It's the corpse of Hannelore Schmatz, the wife of the leader of a 1979 German expedition. She summited, but died descending. Yet it feels as if she follows me with her eyes as I pass by. Her presence reminds me that we are here on the conditions of the mountain.
Motivasjon
For de som overlever toppturen, derimot, venter gjerne lukrative muligheter. Industrien rundt Everest stopper ikke nødvendigvis ved fullbyrdet topptur og nedstigning. Fjellet er også en god plattform for å lansere seg selv som motivasjonscoach.
Det er store penger i å kunne snakke om turen opp Everest og pakke det inn i et budskap om å tro på seg selv. For kanskje du ønsker litt Everest-spirit i ditt eget firma? Som den svenske eventyreren Fredrik Sträng skriver på nettsiden sin: «Jag hjälper företag och privatpersonar att nå deras Mount Everest» og «Vilket Mount Everest ska ert företag bestiga?»
Sträng nevner neppe i motivasjonsforedragene sine kritikken han fikk for sin rolle i en ulykke på K2 i 2008.
Man kan også leie Mark Inglis som hovedtaler, teambuilder eller konferansier. Inglis var den første til å gå opp Everest med benproteser, unektelig en stor bragd. Med seg på laget hadde han et dokumentarteam.
Inglis fikk derimot voldsom motbør da det viste seg at han og teamet møtte på David Sharp, en amerikaner som utmattet hadde lagt seg inne i Green Boots-hulen. De bestemte seg for at han ikke kunne reddes, og etterlot ham der for å dø. Jeg vet ikke om Inglis nevner kritikken han og teamet hans har møtt som følge av dette i sine motivasjonstaler.
Demotivasjonscoach Josephsen
På 50-årsjubileet for førstebestigningen, ga Edmund Hillary uttrykk for at han mislikte den nye kulturen rundt Everest. Han bemerket at fjellet hadde blitt kommersialisert, med for mange klatrere som forsøkte å nå toppen, overfylte og farlige forhold og en eventyr- og oppdagelsesånd som hadde forsvunnet helt. Han mente man burde respektere Everest, og slik Chris Crocker i 2007 ba media om å la Britney være i fred, gjorde Hillary det samme på vegne av fjellet han 50 år tidligere var den første til å nå toppen på.
Selv har jeg lenge vært ekstremt fascinert av Everest, men har hverken råd eller lyst til å bestige det. For meg er det hele et morbid karneval jeg kan underholde meg med i tryggheten av min varme sofa, et spektakulært grand guignol som forsyner meg med stadig nye groteske fortellinger.
Jeg tar heller på meg jobben som demotivasjonscoach, en som demotiverer dem som føler kallet fra dødsfjellet. Slik Everest-klatrere tjener penger på å gurgle ut motiverende plattheter, kan en Everest-unngåer som meg komme med det motsatte. Jeg kan være stemmen som demper all denne frivole fjellentusiasmen. La meg være stemmen til George Mallorys rumpe.
Legg lista lavt.
Kvel drømmene dine.
Kjenn dine begrensninger, for de er overveldende mange.
Du har ikke det som trengs.
Du er bare en myk pose fylt med kjøtt og blod i et kaldt og fiendtlig univers fylt med harde og skarpe ting.
Hele universet ønsker deg faktisk død.
Vær fornøyd med at du har overlevd så langt.
Bli inne.
Du er ikke god nok, og det er greit.
Dette som du prøver på er helt unødvendig.
Du kan bare gå fra alt dette.
Du har ingenting å bevise.
Selv om du klarer det du skal prøve på nå, vil folk tenke at du er en fjott.
Prisen er for høy i forhold til gevinsten.
Du kunne spilt Playstation nå.
Det er krig i Europa, å gakke opp et fjell er en fjollete distraksjon.
I stedet for å streve opp Everest, bør du heller slappe av med en god bok.
Hvorfor bør du lese en god bok? Fordi den er der!
